Som blogger og hobbyfotograf liker jeg å få kreditt for det jeg gjør. Om jeg skriver et bra innlegg eller tar et bra bilde er det ikke greit dersom en annen person kommer og sier at det er sitt eget verk. Så klart går det an å bli inspirert av et bilde man ser og fotografere et som likner, men det er ikke greit å lagre mitt bilde, åpne Photoshop og kutte bildet eller endre farger og bli kreditert for det. Nei.

Som filmelsker synes jeg også dette gjelder i filmens verden. Alle vet jo at USA har en av de største (om ikke den aller største) innflytelsen når det kommer til filmbransjen i dag. Hollywood er stort og de fleste filmene som kommer på kino i Norge er jo nettopp amerikanske. Folkene i bransjen vet hva de holder på med. De vet hva publikum vil ha og de klarer å lage bra filmer. Da er det jo ikke rart folk vil se på dem!

Män Som Hatar Kvinnor
Bilde herifra

Allikevel finnes det jo en hel verden av filmer der ute som ikke er amerikanske. Men noen ganger blir de fullstendig oversett. USA har det nemlig med å lage sine egne versjoner av filmer istedenfor å rulle de originale filmene med engelsk undertekst. Ta for eksempel den svenske filmen “Män Som Hatar Kvinnor”, et mesterverk spør du meg. Folkene i med “gullbarer” i Hollywood så filmen, elsket den og bestemte seg for å lage sin egen versjon for å vise til sitt folk. Resultat: Flere i verden velger sikkert den amerikanske versjonen neste gang de ser filmen fordi de slipper undertekst, og den blir sikkert enklere å følge med på om den er lagt til en amerikansk kultur. (Nå har ikke jeg sett den amerikanske filmen, så vet ikke hvordan den er lagt opp…) Merk at jeg ikke snakker om filmer som ble laget for kanskje 30, 40, 50 år tilbake og som nå er laget på nytt, men om filmer som ble laget på nytt etter bare noen få år.

Jeg vet dette ikke blir helt som å stjele et bilde på internett fordi Hollywood-folkene sendte nok en del “gullbarer” til Sverige for å få rettighetene til denne filmen. Men allikevel, for meg er det veldig trist å se slike fantastiske filmer bli oversett av amerikanske reproduksjoner. Andre eksempler er “My Sassy Girl” fra 2008 med Elisha Cuthbert – originalt en sørkoreansk film ved navn “Yeopgijeogin geunyeo” laget i 2001. En film som kanskje er enda mer kjent er skrekkfilmen “The Ring” fra 2002 med Naomi Watts. Den er nemlig originalt japansk og heter “Ringu”, fra 1998. (Se en liste over fler filmer nedenfor).

Yeopgijeogin geunyeo
Bilde herifra

Den største forskjellen som pleier å være på filmene som blir laget i USA og på de som blir laget i andre land er mengden vold og nakenhet. I amerikanske filmer har de en tendens til å “sensurere” litt. Spesielt i nakenscener, hvor det gjerne ligger et laken over personer hvis de ligger i en seng, i for eksempel nederlandske filmer er har de ingen ting å skjule. Eller litt mindre brutal vold i voldscener. Jeg vedder på at volden i “The Girl With the Dragon Tattoo” ikke var like ille som det Lisbeth Salander fikk oppleve i “Män Som Hatar Kvinnor”?

Jeg vet ikke om resten av verden synes dette er et problem, men jeg synes iallefall det er veldig synd at originale filmer som er utrolig bra i utgangspunktet skal bli overskygget på denne måten av filmer som blir laget på nytt – bare fordi de er på andre språk. Jeg boikotter derfor filmer som er laget på nytt på grunner som dette. Jeg skal ikke se hverken “The Girl With the Dragon Tattoo” eller “My Sassy Girl”. Jeg foretrekker heller å se de på originalt språk, med originale skuespillere og ofte mye bedre handling.

Så det jeg så klart håper på er at folk blir mer åpne for filmer fra andre land og velger dem framfor reproduksjoner.

Hva er din mening om dette?

Janghwa, Hongryeon (A Tale of Two Sisters)
Bilde herifra

Andre filmer som er blitt reprodusert:

Let Me In (USA, 2010) – Låt den rätte komma in (Sverige, 2008)

Insomnia (USA, 2002) – Insomnia (Norge, 1997)

Brothers (USA, 2009) – Brødre (Danmark, 2004)

The Eye (USA, 2008) - Gin Gwai (Hong Kong, 2002)

The Grudge (USA, 2004) – Ju-on: The Grudge (Japan, 2003)

Quarantine (USA, 2008) – [REC] (Spania, 2007)

LOL: Laughing Out Loud (USA, 2012) – LOL (Laughing Out Loud (Frankrike, 2008)

The Tourist (USA, 2010) – Anthony Zimmer (Frankrike, 2005)

One Missed Call (USA, 2008) – Chakushin Ari (Japan, 2004)

The Uninvited (USA, 2009) – Janghwa, Hongryeon (A Tale of Two Sisters) (Sør-Korea, 2001)

–

I think it’s wrong of the US to remake movies just because they are in a foreign language, even if the movies are brand new. I think it’s time they learned to watch films with subtitles! And I hope people will concider watching original movies instead of the remakes in the future.

Above is a small list of movies that have been remade.

What do you think about this?

Adams Peak, Sri Lanka
Bilde herifra

Som de fleste sikkert har fått med seg på Dagbladet eller VG, publiserte Lonely Planet denne uken sin liste over det de mener er Top 10 reisemål for 2013.

Med sine fantastiske strender og mektige fjelltopper ligger Sri Lanka på førsteplass, et land som lenge har vært preget av borgerkrig, men som nå satser høyt på turisme. På andreplass finner man Montenegro i Sør-Amerika og på tredjeplass finner man det flotte, moderne Sør-Korea. Les hele listen her.

Montenegro
Bilde herifra

Etter min mening ser denne listen kjempeflott ut. Ser man på bilder fra alle disse landet finner man mektig natur og moderne byer. Og jeg skjønner godt at de ønsker å satse på land som for mange kanskje er litt “ukjente” istedenfor å skrive “Spania, Frankrike, USA og Tyrkia”, for der har jo “alle” vært allerede. Jeg er iallefall en person som ønsker å dra til steder som man ikke finner halve Norge. For meg er hele poenget med å reise bort å få oppleve en ny kultur, nye mennesker, nytt språk og ny mat. Jeg vil ikke sitte på en strand hvor det finnes fler nordmenn enn lokale og hvor de serverer norsk mat. Hva er vitsen i å reise bort da?

Men dette er visst ikke godt for Ola Nordmann. Neida. Jeg blir rett og slett kvalm av å lese kommentarfeltene under artiklene. Bare fordi Norge ikke er på listen, så tror folk det gir dem rett til å være ekle og spydige.

“Merkelig at alle 10 på topp landene er enten politisk eller naturmessig ustabile. Ønsker Lonely Planet å drepe oss?”

“Alt for dyrt, og dessuten fullt av utlendinger.”

“HERREGUUUD”

“Har vært i utlandet. Det er verdens største land. Det var ikke mange som snakket Norsk der”

“BERGEN!!!!!!!??????????? Jeg kommer ALDRI til å sette min fot i noen av de landene på denne listen!!!”

“Hahaha ja det var litt av en liste, Dagbladet!  Her har vi allt ifra muslimer, hulebore, til vulkanland og nabolandet til vår kjære kim i Korea (forbildet til Jens Stoltenberg). MEN…  Dere glemte ettpar land på listen: Kongo, Bangladesh og Norge !”

Seoul, Sør-Korea
Bilde herifra

Er det rart Norge ikke er på den listen? Hvem vil vel reise til et land hvor folk skal oppføre seg sånn og hvor de tydelig vis ikke er åpne for nye kulturer i det hele tatt? Noen folk burde virkelig skamme seg.

Eller Pohwasogeuro er en sørkoreansk dramafilm fra 2010 som er basert på en virkelig hendelse fra Koreakrigen i 1950. Choi Seung-hyun, bedre kjent som rapperen T.O.P. fra Big Bang spiller en av hovedrollene i denne filmen.

Vi treffer Oh Jung-Bum som blir nødt til å lede en gruppe student-soldater mens de kjemper for å beskytte landet sitt mot nordkoreanerne under krigen. Han og de 70 andre kan så vidt å skyte, men de må allikevel beskytte en skole helt alene nåt de blir invadert.

Jeg likte denne filmen utrolig godt. Ikke bare ser T.O.P. ut som en gud med de fantastisk fine øynene sine (jeg har aldri sett så fine øyne før!), men han kan faktisk å spille også. Historien er rørende, morsom og spennende, noe som gjorde at jeg faktisk klarte å følge med i de to timene filmen varer.

Anbefales virkelig!

Jeg hører nesten aldri på amerikansk musikk lenger. Jeg har ikke peilig på hva den nyeste singelen til Rihanna heter, hva Lady Gaga hadde på seg på den siste konserten sin og sist jeg fikk med meg hva som var populær partymusikk i Norge var i sommeren i fjor.

Her går det nemlig i musikk fra Sør-Korea for det meste. Og litt fra Japan og Kina.

Men det jeg ikke skjønner er hvorfor folk har et så stort problem med det. Og hvorfor folk er så negative mot det. Og det jeg skjønner enda mindre av er dette:

Da Big Bang lanserte sangen Fantastic Baby i februar ble jeg helt forelsket i den. Og jeg spilte den av for noen venner som jeg vet ikke liker koreansk musikk. Og de fleste av dem sa “Den var bra den, men jeg hører ikke på sånn musikk”. 

Sånn musikk? Hvordan da? Dette skjønner jeg ikke helt. Du synes sangen var bra, men du hører ikke på “sånn musikk”? Er det fordi den er på et språk du ikke skjønner? Er det fordi sangen er av en gruppe av bare gutter? Er det fordi den er asiatisk? Er det musikkvideoen? Er den ikke mainstream nok? Hva?

For skal det virkelig være så negativt for noen å høre musikk på andre språk? Selv om de liker en sang så kan de ikke høre på den fordi den ikke er populær nok i Norge? Nesten hver sommer er det jo sanger på andre språk som blir populære i Norge. Og de blir da hørt på, selv om de som hører på den ofte ikke har peiling på hva som ble sunget. La Macarena er et eksempel. Las Ketchup er et annet. Og Pitbull har jo sanger på spansk som alle danser til på Mocca i Kristiansund på lørdagskvelder. Men hvis jeg hadde gått opp til DJ-en og spilt en sang på koreansk hadde den sikkert blitt slått av før det første refrenget.

Er det virkelig så skremmende med alt som er nytt her til lands?

For meg er Sør-Korea et land som kan å lage bra musikk. Artistene jobber knallhardt for å lage bra musikk, danser og show. De kan ikke bare gå til en produsent og betale for en sang *host* Rebecca Black *host*. De må faktisk ha talent for å klare å komme noen vei. Det med at sangene er på koreansk er egentlig bare et pluss for meg, for jeg har alltid vært glad i å høre på andre språk. Og koreansk er et helt nydelig språk, spør du meg.

Så vær så snill å svar på hva som menes med at dere ikke hører på “sånn musikk”. For jeg skjønner virkelig ikke hva dere mener.

MTV EMA gikk av stabelen i går fra Belfast og mange her hjemme satt klistret foran TV-skjermen for å få med seg Lady Gaga, Justin Bieber og Selena Gomez. Folk har drevet og stemt i flere uker og alle gledet seg til denne kvelden.

Iløpet av kvelden så framsiden på MTV sin hjemmeside slik ut:

Flere folk twittret om Big Bang enn Lady Gaga og Justin Bieber! Hva skjedde? Hvem er Big Bang? Hvorfor er de så store også har jeg aldri hørt om dem?

Jo, det skal jeg fortelle deg: Big Bang er en koreansk gruppe formet av YG Entertainment. De hadde sin debut i 2007 og i 2009 var de den største gruppen i hele Sør-Korea og de er fortsatt utrolig store. Gruppen har fem medlemmer. G-Dragon er lederen. Han rapper for det meste og har også gitt ut en del solosanger. Sammen med T.O.P. har han også gitt ut en del sanger. Taeyang er en av hovedvokalistene, fantastisk til å synge ballader. Også er det Daesung og Seungri som også er vokalister.

Bandet har vært igjennom mange ups and downs siden de startet opp. Det største var nok at Daesung kom ut for en ulykke og måtte igjennom rettsaker for og endelig bli frifunnet. Så da Big Bang vant overlegent i går med 50 millioner stemmer (I hele showet var det talt opp 153 millioner stemmer) så var det helt utrolig for dem og for fansen.

Det at en koreansk gruppe endelig får internasjonal oppmerksomhet er noe mange har ventet lenge på. Koreansk popmusikk er faktisk veldig stort i både Norge og over hele kloden egentlig, det er bare det at det aldri skrives noe om denne musikken i media, så derfor vet ikke så mange om den. Mange medier, blant annet kjendis.no og TOPP.no har jo skrevet om prisutdelingen i dag, men det var faktisk ingen av dem som hadde nevnt noe som helst om en pris som het “Worldwide Act”, enda det var en av hovedprisene i år. Det blir litt teit å utelukke å skrive om slikt bare fordi de sikkert ikke tror det er viktig. Også er det viktig. TOPP har iallefall fått høre det av Big Bang-fans på Facebook i dag, da de ble litt nedspammet av klager. (Hihi)

Jeg foretrekker koreansk hiphop/pop-musikk over amerikansk. Det er så mange fler som skiller seg ut og det er så mye bedre kvalitet på musikken. Ikke løper alle sammen halvnaken på scenene og imiterer sexstillinger heller, de foretrekker og danse og faktisk ha et bra image som gruppe eller soloartist. Det er en fantastisk verden å være en del del av og man blir så gira når det endelig skrives noe om det i media. I forrige uke ble det jo skrevet om norske låtskrivere som skriver sanger til koreanske artister. Hvor kult er ikke det?!

Her er videoen fra da Big Bang vant prisen i går. Sangen som spilles, Tonight, er en av mine favoritter. Flere favoritter fra dem er Love Song, Somebody to Love og So Beautiful

Jeg kom over denne artikkelen på NRK sine nettsider i dag. Der står det om norske låtskrivere som skriver låter for artister i Asia.

“Vi jobber med artister som på hjemmemarkedet i Asia er like store som Madonna.”

Jeg har ventet lenge på en slik artikkel. Jeg synes det er flott at det ser ut som om Norge kanskje begynner å få opp øynene for at det finnes andre land på denne jordkloden enn USA som lager underholdning. Og det er akkurat en slik artikkel som kan få en start på dette. Spesielt med sitatet som jeg skrev inn over her. Jeg har jo selv hørt en del av sangene som de norske låtskriverne har skrevet og jeg synes de er knallbra. Ikke visste jeg at de var skrevet av folk fra Norge, noe jeg synes er veldig gøy.

Gruppen personer i Norge som hører på asiatisk musikk føler jeg er litt “lukket”. Andre folk vet ikke om musikken, så de som faktisk hører på den holder seg gjerne sammen og sprer det ikke så ofte videre. Jeg har prøvd å “k-popifisere” (haha) en del av mine venner, uten hell da de fleste hører på amerikansk rock, osv.

Jeg håper at media kan skrive mer om samarbeid som Norge har med land i Øst-Asia innenfor musikk, film og underholdning generelt i framtiden, siden det ikke skrives så mye om det per dags dato. Jeg vil helst ikke at k-pop skal bli mainstream, men litt mer oppmerksomhet rundt det hadde vært fint.

Hører du mye musikk fra Asia? Eller hadde du ikke hørt om dette før du leste artikkelen?