Harry Potter har vært en del av livet mitt i ti år nå. Helt siden mamma tok meg med på kino for å se den første filmen da jeg var ni år gammel. Jeg husker ikke mye av da jeg så filmen, kun begynnelsen når Professor McSnurp transformerte seg fra katt til menneske. Men etter å ha sett filmen var det nok som om en helt ny verden åpnet seg for meg. Ganske rart at da mamma begynte å lese De Vises Stein for meg da jeg var åtte så synes jeg boken var utrolig kjedelig og ba henne slutte å lese. Så fikk jeg se filmen og jeg var hekta.
Første gang jeg leste de tre første bøkene husker jeg ikke noe av. Jeg husker dog at jeg så filmene da de kom på kino, den andre så jeg to ganger. De fire siste bøkene husker jeg derimot. Alle de gangene jeg satt og ventet på postmannen den dagen boken skulle dumpe ned i postkassen. Og da hele verden lurte på hvem i alle dager R.A.S. kunne være. Jeg satt lenge hver dag og fulgte med på nyheter på Internett som kunne støtte teorier, nye bilder av skuespillerne, sladder, nytt fra filmene. Alt mulig.
Så kom den siste boken. Den dagen den kom skulle jeg være med familien på båttur. Jeg satt med nesen i boken hele turen. Jeg leste den jammen ut på et døgn også. Det var så trist da alt var over. Tårene rant flere ganger iløpet av boken, spesielt da jeg leste den på nytt da den kom ut på norsk.
Men det var ikke like trist som nå, for jeg hadde fortsatt filmene å se fram til. Jeg drømte at jeg kunne få dra til London på premiere og tenkte ofte at jeg kan gjøre det til neste film. Også neste film igjen. Helt til det ikke var flere filmen igjen. Og nå er det for sent. Da den aller siste filmen om Harry Potter hadde premiere i London satt jeg i fire timer foran dataen og fulgte med på hva som skjedde på Trafalgar Square i London. Jeg gråt. Det var trist. Trist fordi jeg aldri skulle få oppleve å dra på en Harry Potter-premiere i London.
Jeg fikk iallefall dratt på premieren som var i Oslo i år. Men jeg har hørt at det var mer stas de siste årene enn det som det var i år. Dumme 3D.. Men det var verdt det uansett. Stemningen var fantastisk, mange hundre fans samlet på en og samme plass for å se Harry Potter på kino for en siste gang.
Historien om Harry Potter kommer alltid til å være en del av meg. Jeg har blitt mobbet for å være Harry Potter-freak og alt det der, men jeg ville ikke vært foruten. Jeg anser meg selv som heldig som fikk lov til å være med å vente på bøkene og filmene og alt som lå bak. For selv om historien lever videre kommer aldri de stundene tilbake, for nå vet jo alle hele historien.
For en del år tilbake ville jeg bli forfatter. Jeg elsket å skrive. Mange av de ordene jeg kan i dag kunne jeg ikke før jeg leste Harry Potter-bøkene, så det å lese mange bøker har virkelig hjulpet meg når det kommer til språk. Jeg tror også det er derfor jeg er flink i engelsk, for det var jeg ikke før jeg begynte å lese skikkelig.
Så takk. Takk til den fantastiske dama som satt på et tog for mange år siden og tenkte ut karakterene til denne fantastiske historien som er blitt så uendelig glad i. Takk for alt du har gjort for meg.
