

I går kveld da jeg ikke fikk sove fant jeg ut at jeg skulle på nytt lese den eneste norske boken jeg har med meg til England: min svært utslitte kopi av Harry Potter og De Vises Stein.
Bare lukten av de beige sidene og de velkjente ordene skrevet at J.K. Rowling, perfekt oversatt av Torstein Bugge Høverstad, bringer tilbake så mange minner. Fra da mamma leste den første boken til meg. Fra å se den første filmen på kino og mamma spurte om jeg rakk å lese teksten på kinolerretet. Som niåring klarte jeg selvfølgelig ikke det, men det var så spennende å se McSnurp forvandle seg til en katt at jeg svarte “ja” i håp om at hun skulle slutte å mase. Minner fra å se den andre filmen på kino to ganger. Utallige søvnløse netter brukt til å lese og årevis med å vente på den neste boken og filmen i serien. Spekulasjoner på Internett om hvem R.A.S. kunne være og hvor malacruxene til Voldemort gjemte seg. Om å miste venner og om å få venninner for livet fordi vi likte Harry Potter. Og minner om å være helt målløs da jeg møtte Rupert Grint i Oslo, så Evanna Lynch, Michael Gambon, Bonnie Wright og mange fler signere autografer på rød løper i New York og Daniel Radcliffe på scenen i et Broadway-stykke kun tre meter fra meg.
Men best av alt: historien. Karakterene. Latteren, vitsene, tårene og alt denne bokserien har lært meg. Jeg kommer alltid til å lese Harry Potter, uansett hvor gammel jeg blir. Og ingen skal få ta fra meg gleden det gir meg.
–
I started rereading Harry Potter and the Philosopher’s Stone last night when I couldn’t sleep. This book brings back so many memories. Nothing will ever stop me from reading Harry Potter.







