Friend: Why do you like K-POP so much anyway? I mean, you can’t even understand most of the lyrics and their autotuned songs-
Me: Don’t start that again.
Friend: But-
Me: Have you ever experienced waking up every morning just to deliver milk in order to not burden your parents with the training expenses?
Friend: Well, no, but-
Me: Did you drop out of high school to pursue your dream even if you’re uncertain that you’ll make it big?
Me: Have you tried dancing and singing onstage with your heels on?
Me: Did you experience hearing so much criticism you end up breaking down but you have to put on a smile for the sake of others?
Me: Have you tried getting no more than two hours of sleep before tackling a new day all over again?
Me: Did you experience having a hater that can go as far as putting glue in your drink, causing you to be hospitalized? And at the end, you’ll forgive her because she’s the same age as your sibling?
Me: Have you tried auditioning countless of times before finally getting accepted?
Me: Can you stay single for the sake of your supporters?
Me: Can you sing and dance–live–at the same time?
Me: Can you live up to the image a company has given you?
Me: Can you bear living away from your family and friends, not being able to communicate with them for a long time because of your work?
Friend: Well, when we grow up that’s what we’ll do anyway so-
Me: At the age of fifteen, sixteen, seventeen or maybe even eighteen?
Friend:
Me: There’s more to KPOP than it seems. If you see them without the spotlight shining down on them, then you’ll understand.
Dere aner ikke hvor sann denne teksten er. Virkelig. Det er mye mer til koreansk musikk enn det dere tror. Det er ikke bare “feminine” gutter og oversminket, supertynne jenter som lager popmusikk. De er mennesker, idoler, stjerner som jobber hardt for det de vil oppnå.
De fleste som er innenfor k-pop bransjen begynner som “trainees” i et stort musikkselskap. De må på audition før de i det hele tatt kan bli trainee, og det er knallhard konkurranse av tenåringer som ønsker å bli de neste store idolene. Og de få som blir trainees må jobbe knallhardt med trening, synging, kosthold og sitt image for å kunne bli med i en gruppe. Så det er ikke bare å gjøre som så mange andre; ha mye penger og betale for en sang.
DERFOR liker jeg k-pop. De leverer kvalitet. De som synger KAN faktisk å synge. De lager BRA popmusikk. Og de konsertene de holder bør heller kalles for show, for de er så gjennomførte og bra planlagt at det er ikke måte på. Pluss at det er så mye utvalg av musikk innenfor sjangeren at man er garantert å finne en sang man liker. K-pop er ikke lenger en sjanger, men heller et fenomen.
For dere vil ikke tro hvor populært denne musikken faktisk er på verdensbasis, det at Big Bang sin nye singel Blue fikk fem millioner visninger på tre eller fire dager burde si sitt. OG de vant MTV Music Awards sin pris for Best Worldwide Act i fjor. De slo faktisk Britney Spears, oh yeah. Og gruppen Girls’ Generation (også kjent som SNSD) opptrådte på David Letterman-show tidligere i år. Det finnes til og med norske låtskrivere som sitter i Trondheim og skriver låter for koreanske artister og tjener ganske rått til tross for at de fleste nordmenn aldri har hørt på sangene deres. I tillegg kan man møte mange flotte mennesker som liker det samme som deg når man er opptatt med dette fenomenet.
Og det med at de synger på koransk? Det gjør meg ikke det minste. Ofte trenger man ikke forså musikk for å like den. Og i tilfeller hvor folk vil oversette tekster så finnes det nok av oversetningsprogrammer og nettsider ovor teksten er blitt oversatt, så det er ikke et problem overhode.
Big Bang er den gruppen jeg har blitt mest glad i den siste tiden. Og nå i natt (dag i Korea) kom de med sitt nye minialbum, Alive. Jeg er forelsket i det allerede. <3


























